Vår historie

Pensjonistforbundet ble stiftet i 1951 for å kjempe for alderspensjonister og trygdedes kår. Siden starten har vi jobbet for økonomisk trygghet, og et samfunn der eldre blir sett, hørt og verdsatt.

Dette er noen av våre aller viktigste gjennomslag:

  • Pensjon som rettighet
  • Eldre som politisk aktør
  • Formell lokal innflytelse (eldreråd)
  • Pensjonisters stemme i forhandlinger
  • Kamp mot fattigdom og ulikhet
  • Livskvalitet, aktivitet og deltakelse
  • Eldrekraft som samfunnsstrategi

1951–1960: Etablering og kamp for verdighet

Pensjonistforbundet ble stiftet 1. august 1951 i Moss, i en tid der alderdom ofte betydde fattigdom, avhengighet og manglende rettigheter.

Forbundet brøt ut av Alderstrygdedes og pensjonisters landsforbund, fordi man mente det ble for mye kos og hygge på møtene. Det nye forbundet fikk navnet Norsk forbund for trygdede og pensjonister, og formann ble Ludvig Hansen fra Sarpsborg. Senere skiftet forbundet navn til Norsk Pensjonistforbund, og deretter Pensjonistforbundet.

Det nye forbundets mål var å samle pensjonister i en sterk organisasjon som kunne kjempe for økonomisk trygghet, respekt og politisk innflytelse. Man ville skape en kraft for en samlende eldrepolitikk, organisere alle alderstrygdede, pensjonister og sjømannspensjonister, og ivareta deres interesser. I tillegg skulle man ivareta «de invalides», uføretrygdedes og morstrygdedes interesser.

Et viktig mål man jobbet for var å samle all trygd under staten, med en pensjonsalder på 65 år for menn og 60 år for kvinner.

Viktige gjennomslag og kamper

  • Pensjonister ble løftet fram som en egen samfunnsgruppe med rettigheter
  • Krav om regulering av pensjoner og bedre levekår, med bl.a. heving av alderstrygdens minstesatser og økning i friinntekten. Flere boliger for alderstrygdede var også en viktig sak.
  • Bygging av lokalforeninger over hele landet – et fundament for framtidig politisk kraft

Tok kampen for en levelig pensjon

Regjeringen Nygaardsvold innførte i 1936 lov om alderstrygd. Men den statlige trygden var lav, og mange kommuner hadde ingen kommunale tilskudd. Derfor var alderstrygdens grunnsatser noe av det første det nye forbundet tok opp med sosialminister Aaslaug Aasland etter stiftelsesmøte i 1951.

På landsmøtet i 1955 var det to saker som opptok delegatene, behovsprøvingen av alderstrygd og hevingen av minstesatsene. Behovsprøvingen ble fjernet i 1957. Og I 1967 kom lov om folketrygd, der pensjonen skulle være to-tredeler av lønn ved full opptjening. Dette var også en viktig kampsak for Pensjonistforbundet. I forbindelse med innføringen av folketrygden, lagde Sosialdepartementet en storstilt informasjonskampanje. Der het det: «Ordningen vil – når den er fullt utbygget – og alders – og uførepensjoner som for personer med midlere arbeidsinntekt vil utgjøre om lag to-tredeler av inntekten.» Slik har det ikke blitt.

Kjempet for honnørrabatt

En annen viktig kampsak for det nye forbundet var billettmoderasjon for trygdede. I september 1957 besluttet Samferdselsdepartementet i innføre en prøveordning de kalte «Halvbillett» for reiser med jernbanen. Billettene kunne bare utstedes til første eller andre klasse, for fram og tilbakereiser på avstander på minst 50 kilometer. Etter ble dette en fast ordning for både jernbane, buss, båt og ferger under navnet honnørbillett. Og ektefelle fikk også honnørbillett ved reise sammen med uføretrygdet eller alderspensjonist.

1960–1980: Velferdsstat og pensjonsrettigheter

Utbyggingen av den norske velferdsstaten ga i årene 1960-1980 nye muligheter – men også behov for sterk interessepolitikk.

Høydepunkter

  • Innføring og videreutvikling av folketrygden (1967)
  • Pensjonistforbundet ble en tydelig stemme i spørsmål om minsteytelser, levekostnader og rettferdig regulering av pensjoner.

Utfordringer

  • Pensjoner hang ofte etter lønnsutviklingen
  • Eldre ble i liten grad involvert i politiske beslutningsprosesser

Det vedtas i 1980 at forbundets hovedkontor flytter fra Sarpsborg til Oslo.

Bladet Pensjonisten

Noe av det første det nystiftede forbundet gjorde var å etablere et «meddelelsesblad», et medlemsblad. Bladet fikk navnet «Pensjonisten». Det kom en gang i måneden med en abonnementspris på 2 kroner i året, eller 0,20 kroner i løssalg. Det var på fire side A4, med unntak av julenummeret som hadde åtte sider. Første redaktør var Bjarne Nygård med bakgrunn fra Sarpsborg Arbeiderblad.

Pensjonistforbundet utgir fortsatt medlemsbladet «Pensjonisten» og sender det ut til medlemmene. Det kan også leses digitalt (krever innlogging).

1980–2000: Innflytelse, eldreråd og lokal makt

I denne perioden befestet Pensjonistforbundet sin rolle som fast høringsinstans og politisk aktør.

Viktige seire

  • Etablering og styrking av kommunale og fylkeskommunale eldreråd
  • Økt medvirkning for eldre i lokalpolitikken
  • Utvidet søkelys på helse- og omsorgstjenester, boligpolitikk, tilgjengelighet og universell utforming

Organisatorisk vekst

  • Sterk utbygging av fylkes- og lokalforeninger
  • Medlemsvekst og profesjonalisering av interessearbeidet

Lokalforeninger

Pensjonistforbundet er bygget opp rundt lokale foreninger som er tilsluttet forbundet sentralt. Noen av lokalforeningene har utspring fra fagforeninger, andre er geografiske foreninger. Alle foreninger er tilknyttet et fylkeslag.

Som medlem kan du være direkte knyttet til Pensjonistforbundet, du kan være medlem av et lokallag eller du kan være kollektivt medlem.

En av pionerene innen Pensjonistforbundet var Jack Johnsen fra Oslo. I Birkelunden står en byste av ham. Johnsen startet sitt engasjement blant en 10-12 pensjonister som møttes på en benk i Birkelunden. Etter hvert fikk de låne en hvilebrakke til sine sammenkomster. I 1937 telte gruppen 18 personer og de etablerte foreningen «Venner i Bjerkelunden». Foreningen gikk med i Pensjonistforbundet da det ble stiftet. Den eksisterte som lokalforening helt i 2012.

2000–2010: Pensjonsreform og store veivalg

Pensjonsreformen ble en av de største eldrepolitiske utfordringene i nyere tid. Forbundet har fortsatt sterk medlemsvekst. Nye organisasjoner tilslutter sine pensjonistmedlemmer til Pensjonistforbundet.

Pensjonistforbundets rolle

Tydelig kritikk av reformens konsekvenser for:

  • lav- og middelinntektsgrupper
  • enslige pensjonister
  • Kamp for rettferdig regulering av løpende pensjoner

Resultater

  • Pensjonistforbundet ble en sentral stemme i offentlig debatt
  • Pensjonsspørsmål ble løftet bredt i media og politikk

Forbundsledere fra 1951 til i dag

  • Ludvik Hansen, Sarpsborg, 1951 – 1959

  • Karl Onsager, Sarpsborg, 1959 – 1965

  • Karl M. Johansen, Moss, 1965 – 1969

  • Olav Strandås, Skjeberg, 1969 – 1974

  • Karl Hansen, Fredrikstad, 1974 – 1977

  • Johan H. Olsen, Østfold, 1977-1979

  • Leon K. Hasle, Rjukan, 1979-1980

  • Olav Bratlie, Oslo, 1980 – 1986

  • Eivind Strømmen, Oslo, 1986

  • Juel Edvardsen, Østfold, 1986 – 1988

  • Eigil Liane, Telemark, 1988 – 1989

  • Einar Strand, Oslo,1989 – 2003

  • Kjell Samuelsen, Østfold, 2003 – 2004

  • Sidsel Bauck, Oslo, 2004- 2005

  • Mons Sandnes 2005 – 2007, Møre og Romsdal

  • Harry Jørgensen, Vestfold, 2007 – 2009

  • Borge Rørvik, Møre og Romsdal, 2009 – 2015

  • Jan Davidsen, Hordaland, 2015 - 2026

Her er oversikt over dagens sentralstyre, landsstyre og ansatte i Pensjonistforbundet.

2010–2020: Kampen mot ulikhet, ensomhet og utenforskap

Eldrepolitikken blir nå bredere, og inkluderer også livskvalitet, deltakelse og trygghet.

Ny pensjonsreform ble innført i 2011. Den medførte at all pensjon reguleres med en fast prosent. Pensjonen reguleres med gjennomsnittlig lønnsutvikling minus 0,75 %.

Dette er noen av det vi oppnådde i perioden.

Økt oppmerksomhet om:

  • minstepensjon
  • bostøtte
  • ensomhet blant eldre
  • eldres psykiske helse
  • aktivitet og frivillighet
  • retten til å bo trygt hjemme

Nye utfordringer

  • Økende sosial ulikhet blant eldre
  • Digitalisering som skapte digitalt utenforskap

2020 og til nå: Eldrekraft, påvirkning og framtid

I dag er Pensjonistforbundet landets største interesseorganisasjon for eldre og uføre, med 240 000 medlemmer og mer enn 700 lokalforeninger.

Moderne eldrepolitikk

  • Lansering av begrepet eldrekraft – eldre som ressurs
  • Etablering av Eldrepanelet for styrket medlemsmedvirkning

Tydelig stemme i spørsmål om:

  • kommuneøkonomi
  • helse- og omsorgskrise
  • boligpolitikk
  • aldersdiskriminering
  • digital inkludering

Aktuelle seire og påvirkning

  • Økte bevilgninger til aktivitetstilbud for eldre
  • Eldres perspektiv tydeligere i statsbudsjett og politiske forlik
  • Økt politisk anerkjennelse av eldres rolle i samfunnet
  • Pensjonene i folketrygden reguleres med et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, slutt på å trekke fra 0,75%.